Noen dager trenger man ikke haste i vei. Noen dager er det nok å være til stede, la sansene våkne og lyset finne veien inn. Dette diktet handler om en slik stund—en dag der naturen ikke bare er noe vi ser, men noe vi møter, kjenner og blir en del av. For hva skjer egentlig når vi hilser på en hvitveis? For ikke å snakke om, når den hilser tilbake?

Hvitveisen og jeg

 

 

-Jeg skulle ut å løpe, men bena ville gå

-for dagen var så vakker at kroppen gikk i stå

-alle sanser våknet og pusten stoppet helt

 

-det var som jeg ble født på ny og lyset ble slått på

 

-jeg hilste først på hvitveisen som nikket pent til meg

 

-epleblomst og hestehov lokket meg til seg

 

-sol og himmel, skog og vann

-…ikke løpe – bare vandre …

-for hvordan ellers… kan hvitveisen og jeg ..

-bli kompis med hverandre?