Hun ble regelrett kastet ut av gården hun hadde bodd på i 32 år. Til ingen nytte for henne selv, men til stor glede for de som kom etter, fikk hun endret selveste odelsloven.
Vi vokste opp på samme gård, men det er ikke årsaken til at jeg vil hedre Mina Markenrud. Ei heller at hun var oldefars søster og begravet ved siden av mine foreldre på Fiskum kirkegård. Som Mina var heller ikke jeg odelsjente, vi flyttet helt frivillig. Odelsloven den gang var ikke begunstiget kvinner (og selv var jeg uansett nr. 4 i arverekken og langt bak i køen).
Grunnen til at jeg vil minnes Mina Andrea Bjerknes Markenrud er en unik historie som skjedde lenge etter at hun flyttet fra familiegården. For før jeg skrev dette, hadde jeg nøyd meg med å børste støv av gravplaten hennes og sende beundrende og takknemlige tanker til en kvinne så betydningsfull for de som kom etter henne.
For 3. juni 1915 ble odelsloven endret takket være Mina.
Teksten under er et utdrag fra slektsboken Sandsværslekten Bjerknes-Evju gjennom 600 år:
Mina Andrea Bjerknes f. 1.6 1863, d. 15.10 1944
Hun var lærelysten og ville gjerne gå på skole, men faren hevdet at kvinnens plass var i hjemmet, og at hun derfor måtte dyktiggjøre seg for huslige sysler.
Bare 14 år gammel ble hun sendt fra barndomshjemmet Gunhildrud Søndre til Bryn gård for å stelle der i onnetiden. 21 år gammel ble hun gift, og på Markenrud gård i Hof fikk hun rik anledning til å utfolde sine evner og virketrang. Det var ingen liten oppgave for en ung brud. Gården var stor med tre husmannsplasser og i onnetider kunne det være så meget som 18 arbeidsfolk i kosten. Da hun mistet sine to barn Thora og Hans med bare to dagers mellomrom i difteri, fortelles det at hennes hår ble hvitt på en eneste natt.
Lyst til å lese hele avisartikkelen? Klikk på bildet over.
Etter en langvarig sykdomsperiode måtte hun overta hele gårdens drift, da mannen også ble sykelig. Hun ofret seg helt for sin mann og gårdens styre og stell og fikk i tillegg anlagt en parklignende have. Da mannen døde av hjerneblødning i 1911 ble hun avsagt på odel ifølge dagsgjeldende lov.
En barnløs enke kunne fratas gården på odel. Hun kjempet energisk for sin sak og reiste flere ganger inn til departementet.
Gården ble tatt fra henne*), men loven ble som følge av denne sak endret. Den hadde vakt almen interesse da det dreide seg om store verdier. Løsningssummen var kr. 163000, og av prinsipiell natur. Tapet gikk hardt inn på henne, og i lang tid lå hun til sengs, var syk og nedfor. Tankene kretset rundt tapet av barn, mann, gård og grunn.
*) Hun ble regelrett kastet ut av mannens søstersønn som hadde odelsrett til gården.
Fra Wikipedia: Mina Markenrud (1863 -1944) var en norsk samfunnsengasjert og en politisk aktivist. Hun ble offer for en urettferdig bestemmelse i odel- og arveretten. Resultatet var at hun måtte forlate sitt hjem hvor hun hadde bodd i over 30 år og hvor hennes mann og barn døde.
Hun satte i gang en aksjon med fremsynte stortingsmenn som førte til at odelsloven den 3. juni 1915 ble gitt følgende tillegg: «andre odelsberettige kan ikke så lenge den lengstlevende ektefelle forblir ugift, drive denne fra gården, med mindre de kunde gjort odelsrett gjeldende om den første avdøde ektefelle hadde levet». I juridiske kretser er denne paragrafen kjent som “Lex Markenrud”.
Etter å ha blitt regelrett kastet ut fra Markenrud Gård, bodde hun en tid på Gunhildrud N. Senere kjøpte hun Veslebo på Fiskum der hun levde til sin død. Hun var svært opptatt av av velferdsarbeid av forskjellig slag. Hun stiftet Fiskum Sanitetsforening i 1917, Fiskum Folkebad, Skarrud Barnehjem et hjem for tuberkulosetruede barn og bidro med 30000 kr til Fiskum Kirke etter brannen i 1940 og skjenket kirken et nytt orgel “et instrument som mang en kirke kunne misunde bygden”.
Hun fikk aldri oppleve kirkens innvielse i 1945 – som ble benyttet for første gang i hennes egen bisettelse.
Mina var pioner som kvinnelig bilist. Hun tok førerkort i 1920, 57 år gammel. Dermed ble hun en av Eikers første kvinnelige bilførere. Den gang var det ikke vanlig at kvinner kjørte bil og med sitt store hvite hår vakte hun oppsikt når hun kom kjørende – og ungene ropte “se en bestemor kjører bil”. Hun var aksjonær i familiebedriften Eker Dampsag & Høvleri og satt i styret – ganske uvanlig for en kvinne den gangen.
Det står også i slektsboken at …
Hun førte seg som en dronning, og var en fortrinnlig vertinne ved de store familielag hun holdt på sine høytidsdager.
Jeg skulle gjerne ha kjent Mina. Hva fikk henne til å utrette så mye, til tross for at hun mistet absolutt alt, begge barna, mannen, gård og grunn? Jeg håper hun var stolt. Stolt over å ha kjempet for kvinners rettigheter og muligheter til å delta i det offentlige liv og for å ha endret selveste odelsloven.
Hun er en av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.André Bjerke
PS. Minas grandniese (f.1931) oppkalt etter sin tante, bor i Washington og husker “tante Mina” godt. Som sin grandtante jobber hun for å endre loven. I regi av gruppen “Grandmothers against gun violence” – aktivister hvis mål er å skape en tryggere verden for barnebarn og oppvoksende generasjoner. Et nydelig eksempel på hvor viktig rollemodeller er. Det å ha en rollemodell – og være en for andre.
Gratulerer med dagen!
Fotocredit: Nasjonalbiblioteket / iStockphoto.com free
Les også: Fremtiden 4. desember, 1914
E-bøkene går til inntekt til organisasjonen Indias Barn – øremerket utdanning av unge jenter uten økonomisk mulighet. Utdanning er et viktig virkemiddel for sårbare jenter. For å unngå misbruk og komme ut av fattigdom.
.jpg){kind=link}
