Jeg tilhører generasjon «babyboomer», det vil si født mellom 1946 og 1964. Var min mor, tanter, bestemødre og formødre forut for sin egen samtid – og kanskje i dag også – om de nå, hadde vært i sitt livs virke? Kanskje er det derfor jeg er så forundret over å bli gratulert. At kvinner, i kraft av å være nettopp kvinner, er nødt til å få og ta oppmerksomhet over 100 år etter stemmerett.

Jeg ser frem til den dagen en egen kvinnedag ikke lenger er nødvendig.

Mange medsøstre og jeg selv er privilegerte. Vi har likestilte liv og lønn og blir verken diskriminert eller fornedret, men det er langt fra virkeligheten til alle. I vår siviliserte og moderne tid – i innland og utland blir kvinner diskriminert og trakassert hver eneste dag.

Det opprører meg.

Det var først da jeg ble konfrontert med verden utenfor min egen familie at jeg som ung voksen oppdaget at jeg hadde en “utfordring”. Jeg ble fortalt at kvinner ikke kunne kjøre bil, ta utdannelse eller ha en jobb av betydning.

Det opprørte meg.

I 1994 ble jeg – sammen med et par kollegaer – spurt av administrerende direktør om å bidra i et program for å få flere kvinner inn i lederstillinger. Over 20 år senere har vi egne lister som “Norges fremste teknologikvinner» og store fete overskrifter når en kvinne blir toppleder.